Jorden

Jeg spurte Døden :
”Hvorfor har jeg så problemer
med å være på jorden?”

Langsomt,
med triste øyne svarte han:
”Du kjemper mot mørket,
mot alt du frykter.
Frykten som har gnagd seg inn,
inn i dine knokler
og der frosset seg fast
som hat

Tusen ganger
har jeg hørt dine skrik
der du har bønnfalt meg
om å få slippe å leve
..og valget er ditt..
Jeg kommer
når du spør etter meg

Men det har ofte vært slik
at du har kalt på meg
når du ønsket å leve
Når drømmene dine lå som perler på en snor,
klare for de mest vidunderlige krumspring.
Men frykten holdt deg tilbake
og du klamret deg fast til bena mine

Og fordi jeg så hvordan du skalv
lot jeg deg bli hos meg
til du var rede

Da har jeg rolig
strøket deg over håret
og sagt:
Gå til livets elv
bad og lek