Syk

Så lå jeg lenge syk

Rommet jeg bodde i
tynget meg ned
Utenfor vinduene mine
kom mørket
og la seg som en skygge
over trær og steiner
Håpløsheten
var fast gjest ved mitt middagsbord
Og tvilen
sugde kraften ut av lemmene mine

Jeg så på meg selv i speilet
og spurte Døden:
”Hvorfor er alt blitt slik?”

Og han svarte:
”Så lenge har du lengtet etter meg
at du har mistet troen
troen på at det er
mulig å dø
finne meg
og freden som følger i mine fotspor

Din drøm om meg
har blitt forstenet
Og lagt seg foran øynene dine
som skodder for vinduene